Kenya og Tanzania tur

En uke etter nyttår reiste IdrettFriluft til Kenya og Tanzania. Der fikk vi oppleve misjonsarbeid på nært hold. Inntrykkene var mange. Vi fikk oppleve Afrikas lange sletter gjennom nedstøvede bilruter. Hendelser som bibelsalg på de lokale markedene, besøk i slumområdene Kawangware og Matare, safari i Ngorogorokrateret, gjørmefotball med det lokale CHRISC-laget på Haydom, omvisning på Haydom sykehus, besøk hos bibelskolen på Waama og mer til, fylte opp dagene. Etter slike innholdsrike dager, la forståelig nok elever og lærere seg tidlig på  kvelden. Hver kveld før leggetid brukte klassen tid på samtale om dagens inntrykk, bønn og bibel. En slik refleksjon hadde mye å si for turen.

 På motorsykkelryggen ute på landet.

Onsdag og torsdag den første uka ble klassen delt i to og på hver sin dag, kastet uti en utfordring av de sjeldne. Onsdagen skulle den delen av klassen som ikke hadde noen erfaring på motorsykkelryggen, lære nettopp dette. Vi fikk høre at det de var satt til å lære på et par timer, ville normalt i Norge krevd flere uker. Fallmengden var derfor stor da opplæringen ble gjennomført i en utfordrende crosser-løype. Etter et par timer (og noen turer inn i buskene) senere, var vi alle så klare som vi kunne bli, til en tur ut blant åkre og høyder utenfor Arusha i Tanzania.

Den danske guiden holdt god fart, men virket som han hadde kontroll på vårt nivå, så vi fulgte bare på og lærte mens vi kjørte. Overalt hvor vi kjørte, var det afrikanere som vinket og smilte til oss. Selv under lunsjen inne i en mindre jungel, hadde vi publikum konstant.

På vei tilbake etter lunsj, kom vi inn i et område hvor det hadde regnet. Jorda var da blitt så gjørmete at det var glattere enn å kjøre på is, så fallene var deretter. Brune og blide klarte vi tilslutt å balansere oss gjennom dette utfordrende området. Etter 7 timer på motorsykkel i stekende sol på humpete jordveier, var vi utslitte, nedstøvede og enkelte også oppslitte i klærne, men veldig glade.

Jesusfilm i fullmånelys.

I Katesh i Tanzania fikk vi møte misjonærene Leif og Marit Thingbø. Disse fulgte vi ut i bushen, hvor vi skulle delta på den lokale menighetens arbeid blant det unådde folkeslaget Datooga. På vei ut til trestolpe-versjonen av en kirke som var blitt reist, ble et budskap om at det var filmkveld, avspilt fra høytalerne på en av landcruiserne. Barna løp etter bilen og smilte, og de eldre hoppet opp og ned på sin tradisjonelle måte.

Før vi ankom kirken, var vi blitt invitert til en av de lokale evangelistene. Inn i jordhytta satt vi ca. 15 stykker tett i tett. Der ble vi servert brus på glassflaske. Gjestfriheten var stor, selv om vi ikke forstod noe av det de andre sa. Edith fikk også holde på en nyfødt unge. Da var hun betatt. De var glade over å få besøk.

Vel framme ved kirken, fikk vi servert kokt geit og ris. Her ble ingenting kastet. Geiteinnvollene er en delikatesse blant datoogafolket, men blant idrettsgjengen var det ingen stor suksess. Det meste ble skylt ned med nok en glasscola.

Da mørket senket seg, kom det stadig flere datoogaer ut fra buskene. Filmer ble startet, hvor en dame og noen menn sang og danset. Datoogaenes kultur var slik at de ville sovnet, hvis vi hadde holdt noen lang tale. Når de forteller historier og holder taler, synger de sitt budskap. Dette var det de fikk se på lerretet. Etter et par timer ble vi invitert til å synge et par sanger for dem, og holde et par vitnesbyrd. Vi sang da "Navnet Jesus" og "Asante sana Yesu" for dem. Gleden var stor, selv om de ikke forstod norsk.

Til slutt ble deler av Jesusfilmen vist. Det var spesielt å sitte der blant 100 datoogaer og vite at vi nå fikk være med på den misjonen vi før bare hadde hørt om fra misjonærer på hjembesøk. Det er ikke hver dag man ser på film under stjernehimmelen omringet av et folk man ikke kan snakke med.