fronter
MENY

Fredagsgudstjeneste uke 41

Denne ukens andakt er skrevet av rektor Jørn Martinsen. Teksten er hentet fra Mark 1,40-45.

Jesus helbreder en spedalsk mann

Jeg antar at de fleste av oss, fra tid til annen, kan kjenne på utenforskap. Vi kan kjenne på ensomhet og at vi liksom ikke «hører til». Det er ikke noe god følelse og vi tror nok lett det

bare er oss det gjelder, at det bare er jeg som har det sånn. Alle de andre har noen, bare ikke jeg. – Jeg er ikke så sikker på at det faktisk er riktig.

Det er mange former for ensomhet. Vi kan være ensomme fordi vi ikke har noen rundt oss, – vi er rett og slett alene. Men vi kan også kjenne på ensomhet selv om vi er omgitt av venner, – det kan være at vi, for eksempel, har ting i livet som vi går og bærer på for oss selv, ting som vi ikke orker å snakke med noen om, ting vi sliter med, ting som gjør vondt eller som vi er flaue over og skammer oss over. Utenforskap, – fordi jeg tenker at jeg har noe, eller bærer på noe, som de andre ikke vet om, – og som det heller ikke er sikkert at alle nødvendigvis skal vite om heller, for den saks skyld, men som likevel gjør at jeg, noen ganger, kan føle meg utenfor eller ensom.

Spedalske, på Jesus tid, hadde ikke bare en alvorlig sykdom, men de var mennesker som pr definisjon, var utenfor. De ble sett på som urene. Folk ville ikke ha noe med dem å gjøre. Ingen ville spise sammen med dem, eller invitere dem på besøk. Det var ingen som ville ta dem i hånden og hilse på dem, eller gi dem en klem. De var urene, – og de måtte varsle med bjeller og rop når de skulle bevege seg blant andre folk. Uren, uren, ropte de … om seg selv, når de var ute i gatene. Tenk hvor nedverdigende! Ute blant folk var de nødvendigvis ikke så ofte, for de fikk ikke lov til å bo i byen, men måtte holde seg borte, sammen med andre som led av samme sykdom. Urenheten kunne nemlig overføres til andre, dersom de kom borti noen eller dersom noen kom borti dem, – så her var det nok frykt på begge sider. De friske var redde for å bli urene ved å være nær de spedalske, og de spedalske ville ikke gjøre de friske urene, ved å komme nær dem.

Kanskje hadde han fått et håp fordi han hadde hørt om Jesus

Men det var ikke bare på det mellommenneskelige planet at de ble betraktet som urene. De kunne heller ikke gå til gudshusene og ta del i gudstjenestefeiringen, de var utesteng fra felleskapet – sykdommen gjorde at de ble betraktet som urene i den sammenhengen også. Og det var jo kanskje enda verre.

Vi kan jo bare tenke oss hvordan denne mannen har hatt det, som kommer til Jesus denne dagen og faller på kne for Jesus. Hva han bærer med seg av forferdelige opplevelser fra tidligere i livet. Han var kanskje en familiefar, som måtte forlate kone og barn da han oppdaget at han hadde fått sykdommen. Tenk å vite med deg selv at du aldri mer skal få være nær den du er glad i noen gang, aldri mer skal barna dine komme å sette seg på fanget ditt eller gi deg en bamseklem, – for du er uren.

Kanskje hadde han fått et håp fordi han hadde hørt om Jesus, hørt at Jesus hadde helbredet andre som var syke, og så tenkte han: Her må jeg bare kjøre på. Nå får det bære eller briste. Dette er min sjanse! Og så går han ut blant folk, oppsøker Jesus og faller på kne foran han og bønnfaller Jesus: Om du vil, kan du gjøre meg ren! – det er en ganske frimodig bønn. Ser dere det? Om du vil, Jesus, kan du gjøre meg ren.

Jesu reaksjon på mannens bønn må ha overrasket alle de som sto rundt, – for Jesus tar på mannen. Jeg tror den spedalske også ble rimelig overrasket. For det var ingen som ville ta på en spedalsk. Alle vare redde for at de skulle bli urene, – men Jesus var ikke redd. Jesus berørte mannen. Jesus ble ikke uren, men mannen ble ren. «Jeg vil», sa Jesus, «bli ren».

Jeg tror den spedalske mannen ante at han ikke sto fremfor hvem som helst

Av og til kan vi oppleve at det er ting i livet som vi ikke syns er som det burde vært. Jeg antar at det er sånn med dere også? Det kan være noe vi sa, som vi ikke skulle sagt. Det var sårende. Noe vi gjorde, som vi ikke burde gjort. Synd. Problemer. Vi forsøker å skyve det unna, men det er der likevel. Vi kan oppleve fortvilelse og maktesløshet. Vi orker ikke ta i det, og vi tenker kanskje at ingen andre orker å ta i det heller, ingen andre mennesker, og i alle fall ikke Gud.

Jesus fikk medynk, eller medlidenhet, med den spedalske. Jesus rørte ved den spedalske, – han rørte ved den urene. Dette er Jesu hjertelag. Det er ingen ting i våre liv som er så svære at Jesus ikke orker å røre ved det. – Og dypest sett, så er det det vi trenger. Vi trenger ei berøring av Jesus i livet vårt. Vi trenger han han rører ved det svære, ved det vanskelige, det som gikk galt, det som er vond. Han som sier: Jeg vil! Bli ren! Og det er ingen ting i livet vårt som ikke han kjenner til, eller som er for skittent eller for vanskelig for ham. Det er ingen synder som han ikke kan tilgi, – du kan be han inn i enhver situasjon i livet ditt. Han kjenner jo til det allerede. Det Jesus rører ved, blir rent. – og det tror jeg er ett av hovedpunktene i teksten.

Jeg sa at mannen hadde en frimodig bønn: Om du vil … kan du. Jeg tror den spedalske mannen ante at han ikke sto fremfor hvem som helst, – på ett eller annet plan skjønte han at her hadde han med én å gjøre som kunne gjøre mye mer enn det andre kunne. Skjønte han at Jesus var Guds sønn? – jeg vet ikke, men kanskje. Og her har jeg lyst til å si noe som jeg har fundert litt på hvordan jeg skal få sagt på en riktig måte. Men av og til har vi det sånn i vårt bønneliv at vi kommer frem for Gud, kommer frem for Jesus og ber han gripe inn i en eller annen situasjon. Vi kommer med frimodighet, og vi vet at han har all makt i himmelen og på jorden. Vi vet det i dypet av vårt indre, vi vet at vi står foran han som kan – dersom han velger det, kan han gripe inn og gjøre noe med situasjonen. Det bare vet vi. Han kan, men likevel ser det ut som om han ikke griper inn. Vi står foran den allmektige Gud, – eller roper til han i vår fortvilelse om at han som kan, må gripe inn, – og så opplever vi Gud taus. Hva da? Ja, hva da?

Jeg har ikke noe enkelt svar på det, – og jeg tror ikke alltid at det har noen hensikt å skulle begi seg ut på en eller annen forklaring heller. Men det jeg vet, og det jeg er trygg på er at når jeg har brettet ut en sak for Jesus, når jeg har bedt han inn i ett eller annet som er vanskelig, så rører han ved det på én eller annen måte. Det er ikke sikkert at utfallet blir akkurat som jeg hadde tenkt. Det er ikke sikkert han tar bort det som var vanskelig. Men han kommer likevel med sin nåde og tilgivelse, han kommer likevel med alt det som er han og tar del i situasjonen. Jesus har medlidenhet og medlidenhet handler om å «lide med». Og det er utrolig stor forskjell på om Jesus er der, eller om han ikke er der.

Den spedalske mannen i teksten, gjorde noe veldig lurt. Han kom til Jesus, med all sin smerte og alle sine spedalske sår, – og Jesus tok i mot ham og tok seg av ham. Og jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme som denne mannen; kom til Jesus! Kanskje trenger du at noen går sammen med deg den veien, – da er det godt at du er her. For her er det flere som ønsker å gå den veien sammen med deg.