Av: Even Kleppa, Markedskonsulent
Jesus kaller oss til å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler. På bibelskolen ønsker vi å ta misjonsbefalingen på alvor, og vil være med og utruste morgendagens disipler. Tilbudene til elever som ønsker å bruke et ekstra år etter bibelskolen på å tjene og vitne er mange. Mange av våre elever gjør akkurat dette. Hvorfor?
– Drømmen er å se folk frelst, sier TeFTUtland-elev, Kristoffer. Til høsten reiser han til Sentral-Asia for å være ettåring for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).
Kristoffer er oppvokst i en kjærlig familie i Kvinesdal. Barndommens store hobbyer var piano og fotball. Idrettsgleden førte ham til friluftslinja på internatskolen KVS-Lyngdal hvor han gikk i tre år på videregående. Der opplevde han at Gud jobbet med han.
– Jeg er jo oppvokst i et kristent hjem, og har gått på kristne møter osv. Men det var først på KVS i første klasse at jeg søkte Gud mer alene i bibel og bønn. Jeg hadde lyst til å få en bedre relasjon og bli bedre kjent med Han. Desto mer jeg søkte Gud gjennom bibel og bønn og gikk på møter. Jo mer merka jeg at jeg hadde lyst til å spre dette videre til resten av verden.
Etter tre år på KVS satte han kursen mot Oslo og Fjellhaug. Det var linjen TeFT-Utland som fristet aller mest for den reiselystne Kristoffer. Her trives han.
– Det har vært fantastisk. Jeg ble bare mer og mer gira for hver dag som gikk, og tenkte at «dette var det riktige valget». Utrolig solid bibelundervisning, og kjempeflinke lærere som bryr seg og har masse kunnskap. Jeg har fått mange svar på ting jeg har lurt på om bibel og teologi. Og så er det godt fellesskap og det skjer ting hele tiden.
Det var i fellesskapet at han ble inspirert til å bli ettåring i utlandet.
– Jeg hadde ikke hørt så mye om det å være ettåring før. Det var faktisk allerede en av de første dagene på bibelskolen at jeg pratet med en av stipendiatene, som vurderte å bli ettåring i utlandet. Da fikk jeg idéen: «Ettåring i utlandet, det hørtes spennende ut». Jeg undersøkte litt mer hos NLM, og da jeg fikk svar derfra ble jeg enda mer gira.
Det høres ut som et lett valg å ta?
– Ja, det er veldig attraktivt for meg. Det er jo drømmeåret, etter Fjellhaug da.
Jeg har ikke tvilt på at jeg vil gjøre det. Med en gang jeg hørte om det så var det bare «Dette vil jeg gjøre. Dette vil jeg prøve!». Som ettåring får du et helt år hvor du er med i arbeidet.
Kristoffer søkte, og fikk tilbud om å dra til Sentral-Asia. Når han setter seg på flyet østover til høsten tar han med seg mye fra året på bibelskolen.
– På Fjellhaug er det jo mye fokus på misjon og misjonsarbeid, og jeg merker at jeg selv er blitt ekstremt mer gira på Fjellhaug, så det har jo også påvirket valget mitt.
Jeg husker spesielt én misjonsuke, da var det mye fokus på misjon. Da gikk vi igjennom misjon i bibelen, hadde mange andakter om misjon. I tillegg fikk vi høre vitnesbyrd fra misjonærer som jobber i utlandet. Det jeg tar mest med meg fra Fjellhaug er undervisningen om misjon.
Kristoffer reiser ikke uten drømmer for oppholdet.
– Drømmen er å se folk frelst. Håper å få gode og dype samtaler om trosliv og religion. Det er jo en av grunnene til at jeg vil bli ettåring, at jeg ønsker å gi av det jeg har og dele det ut til andre, og forhåpentligvis være med å redde folk, og lede de mot Jesus.
Jeg tenker jo at jeg kanskje har lyst å bli misjonær utenlands senere i livet også, og nå har jeg en fantastisk mulighet til å bli kjent med det arbeidet, og få lære litt mer hva jeg går til hvis jeg skal bli misjonær i fremtiden.
Et par timers kjøretur fra Oslo er tidligere bibelskoleelev, William Krogstad, i gang med sitt andre år som miljøarbeider. I fjor var han elev på andreårslinjen vår, «TeFT Norge», og hadde sin stipendiatpraksis på KRIK-linjen, etter et førsteår på musikklinjen. Året som stipendiat gav mersmak, og han grep muligheten da Kvitsund vgs. søkte etter miljøarbeider for påfølgende skoleår. Der trives han nå. Disse to ekstra meningsfulle årene ble resultatet etter bibelskoleåret som forandret mye for William.
– Jeg har alltid vært sosial og liker å henge med folk, men har oftest snakket om andres følelser og ikke egne. Jeg hadde lenge en problematisk oppvekst, så jeg har blitt veldig god på å ikke føle på smerte. Men også veldig god til å ikke føle på de gode tinga. Det blir til at man ikke føler på noen ting i det hele tatt.
William sto i en følelsesmessig tåke.
– Så tenkte jeg at det kunne ikke skade å snakke med diakonen, kunne jo ta en sjangs. Vi starte med å prate om livshistorien min. Jeg fortalte om hvem jeg var, med både vonde og gode ting. Det var så godt, for jeg kom på mye mens jeg fortalte. Jeg har ikke snakka så mye om meg selv. Det er ikke det at jeg syntes det var vanskelig og skummelt, jeg har bare ikke visst hva jeg skal si. Jeg har ikke kjent meg selv så godt kan du si. Men det å kunne fortelle det til henne—som helt tydelig viste at hun brydde seg, ville være der, og ville meg godt—oppleves unikt. Og det å ha mange mennesker rundt seg som ville meg godt gjorde at jeg ville gjøre en innsats for meg selv.
I samtalene fant jeg ut av ting jeg på en måte ikke visste, hadde glemt eller fortrengt om fortiden. Ikke nødvendigvis de mest dramatiske tingene, men en del hendelser og reaksjoner gav mer mening etter å ha snakket med henne. Å forstå at man er akseptert er en stor nøkkel i det å ha det godt.
Hvis du ikke hadde tatt praten med Helene/Diakon, tror du at du likevel hadde ønsket å være stipendiat?
– Jeg tror det var veldig vesentlig. Jeg tror ikke jeg hadde følt meg komfortabel med å lede folk, i både tro og liv hvis jeg ikke hadde fått tilbake den selvtilliten eller troen på meg selv.
For William fikk løst opp noen knuter, og ble gira på å ta ett år til på skolen. Han søkte seg inn til å være stipendiat, og tok med seg personlige erfaringer. Han gjorde dette fordi han hadde et ønske om å være et forbilde og vitne for andre.
– Mottoet mitt som stipendiat var å skape såpass trygghet at folk for første gang våget å være seg selv. Fordi det fikk jeg gjøre, og det var helt konge. Det var først da jeg lærte å elske meg selv at det ble lettere å se hvilken stor kjærlighet Gud har for oss.
21-åringen, som på videregående knapt hadde planer om å ta et år på bibelskole, er nå straks ferdig med sitt tredje «friår». Han har virkelig fått smaken på misjon, og håper å ta med seg alle erfaringene også videre i livet.
– Planen er å gifte seg til sommeren, og flytte til et sted nærmere Oslo for å bli tømrerlærling. Jeg tror tømrermijøet kan være litt hardt folk, så jeg gleder meg til å få utfordra de litt med dypere samtaler om tro og liv. Så er planen å etter hvert å stikke til ett eller annet land. Vi får se hva som behøves når den tid kommer.
Felles for Kristoffer og William er lysten til å fortelle andre om Jesus. Her på bibelskolen Fjellhaug ønsker vi å utruste elevene til å leve et liv nær Jesus, og samtidig gi de noe på veien slik at de med enda større frimodighet og på ulike måter kan få dele evangeliet– til både studievenner, naboen, kollegaen og andre.
Til høsten starter vi opp noe helt nytt, nemlig «Fjellhaugteamet». Fire elever koblet til TeFT Norge vil i løpet av året være på veien i 22 uker og praktisere det de lærer. Resterende uker er de på skolen og får aktuell undervisning. Ute i felt skal de hjelpe til i barne- og ungdomsarbeid i NLM Region Øst, i tillegg til å besøke flere av NLMs egne internatskoler i Sør-Norge og være ressurser over tid der.
Det er stort å få være med og se liv bli forandret. Å se mennesker oppleve å få staket ut en retning i livet. Vi gleder oss over at så mange, år etter år, ønsker å bruke enda et år til å tjene i det kristne arbeidet. Enten det er å tilrettelegge for trygge rammer for førsteårselever hos oss, eller ute i alt det viktige arbeidet ellers i Norge og utlandet. Som miljøarbeidere, eller som ivrige leirledere i kombinasjon med studier eller jobb.
For å kunne fortsette å utruste morgendagens disipler trenger vi støttespillere. Vi takker deg som ber for oss, og deg som støtter oss økonomisk. Det er vi helt avhengige av.
Kristoffer sa det så fint:
– Fjellhaug er en vanvittig solid skole, og det hadde vært rått hvis de klarte å utvide skolen slik at enda flere fikk muligheten til å gå her. Jeg vil påstå at Fjellhaug er den beste bibelskolen i vårt land. Derfor må dere støtte med alt dere har og kan gi. Det er så enormt viktig det som skjer på denne bibelskolen.
